Fra husmor til IS

Forfatter: Rania Jalal Al-Nahi, Statsvitenskap og Midtøstenstudier – UIO/HIB

Norske Aisha Shezadi fra Bærum er i vinden igjen. Hun ble først kjent i norske medier i 2010 etter at hun var med i en bok kalt ‘utilslørt – muslimske råtekster’ og senere ble invitert til å holdeforedrag for norske ungdommer på skoler rundt i landet. Hun fortalte om sin personlige religiøse overbevisning, om konservativ islam og bruken av niqab.

I følge Åsne Seierstad sin bok «To søstre» vokste Shezadi opp med en voldelig far. Faren tilShezadi ble senere dømt for den volden han påførte både henne, moren og søstrene hennes. Aisha har vært gift med ekstremistene Arfan Bhatti og Bastian Vasquez. Begge med tilknytning til ekstremistgruppa Profetens Ummah og sentrale skikkelser i det ekstreme miljøet i Norge. Med sistnevnte reiste hun til IS-kontrollerte områder i Syria i 2014. Vasquez antas å være død.

Shezadi bor angivelig i en flyktningleir i Syria, og har de siste ukene latt seg intervjue av norske medier. Hun har på ingen måte uttrykt at hun tar avstand fra IS og deres brutale terrorhandlinger og brudd på menneskeheten. Tvert imot hun fremstår som kynisk, kald og lite empatisk. Hun bekrefter både på sosiale medier og til media at hun fortsatt støtter terrororganisasjonen IS.

Jeg tror ikke Aisha Shezadi reise til Syria for å leve ut husmordrømmen. Hun har med full viten levd i okkuperte landområder, i okkuperte hus og uttrykt klar støtte til statsbyggingsprosjektet til IS der målet helliger midlet og de som ikke støtter dem, eller aktivt går imot dem er fritt vilt.

Kvinnelige fremmedkrigere er også tiltrukket av de samme grunnen som menn, i å gi formål til en meningsløs tilværelse. De søker eventyr, og en følelse av de beskytter et forfulgt muslimsk samfunn.

Sosiale medier har vært en viktig plattform til å rekruttere til IS. Mange kvinner fra Nord Afrika og Midtøsten tilslutter seg terrorgruppen fordi de har slektninger som sverger troskap til den islamske staten.

Mange, spesielt unge kvinner som har tilsluttet seg «den islamske stat» i tro om å utføre «hijra», en form for reise, til et land hvor de kunne leve under islamsk lov, men konseptet har blitt misbrukt av den islamske staten til å lokke tilhengere til sitt kalifat. Ofte reiser disse kvinnene uten viten eller tillatelse fra deres familier.

IS tiltrakk mange ungdommer fordi de appellerte om løfte om frihet innenfor kjente religiøse, sosiale og kulturelle strukturer pakket inn i en politisk løsning. For kvinner var det først og fremst et løfte om myndiggjøring og en styrket posisjon i «den islamske staten» som appellerte, «den islamske staten tilbød kvinner noe ingen andre har gitt dem før, nemlig makt. Kvinner lengter etter å bli betrodde autoritetsposisjoner i et samfunn hvor tradisjonelle verdier begrenser kvinnelig autonominitet.

Det er liten tvil om at Aisha Shezadi er en interessant person å snakke med for PST. Hun innrømmer i flere intervjuer at hun har hatt kontakt med andre norske fremmedkrigere, men hun sier også tydelig at hun ikke har noe formål om å røpe eller avsløre noen av disse.

Det er også liten tvil om at hvis hun velger å komme tilbake til Norge, så er det en relativt lang fengselsstraff som venter. Strafferammen for å være medlem i, og støtte opp under enterrororganisasjon er på 6 år, og strafferammen er betydelig høyere dersom man kan bevise at man har bidratt til rekruttering og/eller har rekruttert noen fra Norge.

I tidligere dommer mot fremmedkrigere her i Norge, så har det ikke fremkommet klare bevis om direkte krigsdeltagelse, og alle har blitt dømt for å ha sverget troskap til, og vært en del av den Islamske Staten. Det levnes ingen tvil verken i intervjuene med Shezadi, eller hennes tidligere aktivitet på sosiale medier, at hun har vært en aktiv del av statsbyggingsprosjektet til IS.

Når det er sagt, så visste alle som reiste herfra at det de gjorde var imot norsk lov. Det er også slik at Norge forplikter seg etter beste evne å hjelpe egne borgere med utfordringer i utlandet. AishaShezhadi bør ikke være noe unntak. Norge kan imidlertid gjemme seg bak reiserådet fra UD, der det i klartekst blir sagt at det ikke utføres noe konsulærbistand i Syria. Det er med andre ord lite aktuelt at hun får et nytt pass, og muligheten til å reise på den måten.

En annen måte vil jo være å la seg arrestere og håpe på en utleveringsavtale til Norge. Dette ble jo blant annet gjort med Tyrkia da en fremmedkriger fra Norge lot seg arrestere av tyrkiske styrker og senere ble overført til Norge der han for øyeblikket er midt i en straffesak. Det er uvisst hvordan lokale myndigheter der Shezadi oppholder seg stiller seg til en slik mulighet.

Aishas romantisering av livet i IS kontrollerte områder kan lett selges til unge menn og kvinner som kanskje har hatt en tøff og vanskelig oppvekst og som går gjennom en identitetskrise. Dette kan være mennesker som ikke føler de har en stemme i samfunnet. Det kan også være unge som ønsker å føle seg viktige, men som sliter med kulturell isolasjon, og et politisk sinne. For sårbare unge kan Aisha utgjøre en fare.

Sett i lys av alt dette må vi som samfunn bli kritiske og edruelige i hvordan vi bruker kontroversielle stemmer i offentligheten – enten det er som intervjuobjekt eller som foredragsholder rundt om i landet. Oppmerksomheten Aisha fikk, og plattformen hun fikk til å radikalisere og potensielt rekruttere andre sårbare kan vi ikke være blinde for.